lørdag 24. januar 2015

MED JOIKA GJENNOM 80-TALLET

I Norge henger tegneseriefiguren Pusur, eller Garfield, historisk sammen med en annen figur nemlig ukebladspaltisten Søren Superstar. Søren dukket først opp i Det Nye i 1972, med spalten «Svar Oss Søren». Som en kontrast til forgjengeren «Svar Oss Simen», en veldig seriøs og ordentlig spørrespalte, ble Søren raskt mer ledig og humoristisk.



Søren var alltid en splittende skikkelse. Noen moret seg over de frekke svarene hans, slang-sjargongen og den dristige, uformelle stilen; andre ble provosert over den uforskammede oppførselen, eller de bare irriterte seg over det de så på som en veldig krampaktig og tilgjort «kulhet»




Hvem Søren Superstar egentlig var, forble lenge en hemmelighet. Yan Friis ble ofte utpekt som hovedmistenkt, og andre populære gjetninger vare Peter Nagy og Jahn Teigen(!). Etter hvert kom det fram at Søren var et lagarbeid mellom flere av Det Nyes medarbeidere, inkludert Friis. Men i en lang periode på 80-tallet var det først og fremst Jan Amundsen.


Amundsen kom dermed til å spille en dobbeltrolle i Pusurs liv. På den ene siden var han Pusurs «vert» i Det Nye, som Søren Superstar og forfatter av alle forordene i Pusur-bøkene.  På den andre siden var han oversetteren av alle Pusur-bøkene, sammen med medarbeideren Tore Kvil, og samme satte de et så tydelig merke på tegneserien at de kanskje kan kalles for dens medforfattere. 

Amundsen og Kvil jobbet mye med Pusur, også etter at Semic fikk bladrettene på serien under originalnavnet. Fra 1982 til 1991 utkom Ernst G. Mortensen med 20 Pusur pocketbøker, fire fargealbum, en innbundet bok, 7 julehefter og jubileumsspesialen i 1988. I tillegg var han fast innslag i Det Nye og, da Amundsen ble kastet ut derfra, i det kortlivede bladet «Søren».


I et radiointervju med Amundsen uttalte han at det er helt nødvendig å forandre på mye når en oversetter. Denne påstanden var nok en smule subjektiv, for det er forskjell på nødvendig og ønskelig. Amundsen & Kvils mål var å sette sitt personlige preg på serien, ikke å oversette den mest mulig pragmatisk.

Deres siktemål med Pusur var omtrent det stikk motsatt av Jim Davis’. Davis ville at serien skulle være internasjonal, generell og tidløs. A&K ville at serien skulle være særnorsk, spesifikk og aktuell.  Disse to målsetningene utfylte hverandre, på en måte. Ettersom Davis unngikk særamerikanske referanser i mest mulig grad, var det lettere for oversetterne å endre innholdet til det som passet den.
Amundsen og Kvils oversetterpolicy var i praksis basert på fire grunnprinsipper:

1. Alt skal fornorskes

Navnet Pusur er i seg selv nesten demonstrativt særnorsk, og i grunnen såpass fiffig at det er ikke rart at nettopp navnet er det eneste ved A&K sine oversettelser som har overlevd. Navnet ble overtatt av Semic (senere Egmont), og blir brukt i både filmer og tv-programmer.

Lenge tviholdt en imidlertid på oversettelsen av Pusurs livrett:



Hvorfor joika? Lasagne kan umulig ha vært fremmedartet i Norge, selv på begynnelsen av 80-tallet?  Men joikabollene er en særnorsk oppfinnelse, og det hadde nok mye å si. Dessuten er det et hermetikkprodukt, så oversetterne syntes kanskje det passet bra i en ungkars hjem. Kanskje var det produktplassering; joika er et registrert varemerke, lasagne er det ikke. Eller kanskje det bare kommer av at ordet «joika» i seg selv er morsomt.



Valget innebar riktignok et rent visuelt problem. En plate med lasagne likner ingenting på en tallerken joika med stappe. Oversetteren av Knøttene satte seg i et liknende dilemma da han oversatte Snoopys yndlingssnacks – sjokoladekjeks – til «sjokolademus». Sjokolademus likner overhodet ikke på de safari cookie-aktige kjeksene det her var snakk om. 

Vanligvis var det bare: Fanden spare, hvis vi sier det er joika så er det joika! Men et par ganger kan det virke som om Amundsen & Kvil tvilte litt på troverdigheten. Det resulterte i en stripe der Pusur og Jon deler en kake i stedet for en tallerken lasagne, og i ett tilfelle i nyvinningen "joikagrateng":


I etterpåklokskapens navn hadde det kanskje vært bedre å gjøre fiskegrateng til Pusurs livrett? Han er jo en katt, og en plate med fiskegrateng likner på en plate med lasagne, i alle fall hvis den er tegnet i enkel strek.

Faktisk så oversatte de lasagne med fiskegrateng, en gang:


Amundsens & Kvils hang til fornorsking var også årsaken til det andre, prinsippet, nemlig:


2. Lev i nuet

Å lese Amundsen & Kvils Pusur i dag er som å delta i en konkurranse med tittelen «hvem husker mest fra 80-tallet?»  Referansene til kjendiser og fenomener fra 80-tallet (de fleste av dem norske) kommer tett, og de aller fleste er i dag ubegripelige uten googlesøk eller veldig god hukommelse.
Selv når en internasjonal referanse burde ha lett å bli forstått på norsk, ble den oversatt.


Her er en liten gjettelek: Hva annet kunne Amundsen og Kvil ha oversatt denne stripa med enn Picasso? Hvem går det an å assosiere med en slik visuell presentasjon, andre enn Picasso?

Kom igjen, prøv.






Hint, det er en nordmann....






Og ikke en kunstmaler...






Gir du opp?






Okay…



Hans Bratterud var predikant, og en av pionerene inne evangelisk nærradio på 80-tallet. Det meste av arbeidet hans er ikke kjent utenfor frikirkelige kretser, men han vekte alminnelig oppmerksomhet på 80-tallet for sine uttalelser om homofili og ikke minst for å si at det er greit å «tukte» barn.

Hvordan Amundsen & Kvil greide å assosiere ham med kubistisk kunst har jeg aldri helt forstått. Kanskje de prøvde å si at de syntes Bratterud hadde et skrudd verdenssyn? Jeg minnes vagt at Søren Superstar hadde sterke meninger om ham i Det Nye også.

En ukelang sekvens fra 1983 er verdt å vie litt ekstra oppmerksomhet. I originalen ser Jon og Pusur på en skrekkfilm om en menneskeetende løve. Pusur holder selvsagt med løven, og morer seg kostelig over Jons skrekkslagne reaksjoner. En skulle tro dette var barskt nok for Amundsen & Kvil, men i stedet valgte de å redusere denne sekvensen til fire striper, og forvandle den til å handle om….

Bare et øyeblikk, jeg må google dette...

Lennart Hyland var en svensk journalist og programleder. Programmet hans «Hylands Hörna», gikk lenge på svensk tv, helt fra 1962 til 1983. Det er vel det A&K prøve å latterliggjøre her da. Janco Visjon var et tidlig, norsk tv-selskap, forløperen til TVNorge. Men de begynte ikke med sendinger før i 1986, så…vel, hva er poenget her?


Harald Tusberg dukker opp flere steder i Pusur, og han syntes å være et yndet offer for norske tegneserieoversettere på 80-tallet. Ikke minst for de som jobbet i Norsk MAD. Jeg er ung nok til å assosiere ham mer med vitser i MAD og Pusur enn med de tv-programmene som framprovoserte vitsene. 

Men for å komme til saken: Harald Tusberg…ser ut som en datamaskin? Var det poenget her?

Ikke rare poenget, men i det minste har denne stripa et poeng.

Askepott og Lillemus-Mei var et dukketeaterstykke som ble vist på barne-tv på 80-tallet. Den er ikke like kjent og kjær som enviss annen NRK-sendt versjon av Askepott, men du kan faktisk se hele stykket på YouTube . Pusur liker jo mus som venner, ikke som mat, så er vitsen da at...Pusur ønsker seg et underholdningsshow ledet av Lillemus-Mei i stedet for Tusberg?

I eksemplet ovenfor omtalte jeg Pusurs eier som Jon, men under A&K hadde han ikke noe navn, i tråd med noe som så ut til å være en bevisst policy:      


3. NAVN ER EKSKLUSIVE


Eksemplet ovenfor er litt ekstremt, men stort sett var det bare katter som ble omtalt med navn. Jon var bare «sjefen» (for Pusur; for mennesker var han bare…»…»)  og Jølle var bare «Hunden».

Jons «søster» i bildet ovenfor er forresten kusinen hans i originalen, noe som forklarer hvorfor hun aldri er å se i en av de mange familiebesøk-stripene.



Amundsen & Kvil hadde i det hele tatt en viss hang til å gi hovedpersonene søsken de ikke hadde i originalen.  «Hunden»s bror er aldri nevnt noe annet sted enn i denne oversettelsen.

Selv når figurer fikk navn, endte de stort sett opp i denne kategorien. Dyrlegen Liz, for eksempel, fikk først et norsk navn, men det ble senere aldri brukt!


4. POLITIKK ER IKKE TABU


Navnet på Jons avis blir aldri oppgitt i originalteksten. I Amundsen og Kvils oversettelse er den derimot velkjent:

Legg merke til at Pusur lar seg rive med av oversetternes engasjement. Mens han i originalen bare tenker på mat, er han i oversettelsen levende opptatt av en rekke samfunnsaktuelle tema.



…inkludert kulturkampen. Igjen har A&K valgt å se bort fra Pusurs mer enkle behov. I originalen tenker han bare på hvordan han skal få Jon til å slutte å be ham om å hente avisa. I oversettelsen er han brennende engasjert i innholdet.

Men hvorfor akkurat Klassekampen?  Alle vet hvilken taper Jon er, men det betyr vel ikke nødvendigvis at målet var å henge ut raddisene, eller…?

Tja.

Her er Pusur blitt litt mer avansert. For å slippe avishentetjeneste er det ikke lenger nok å tygge opp Jons avis; han tygger opp avisa til naboen, som er mye større og sterkere (og sannsynligvis sintere) enn Jon, og håper vel at det skal få en slutt på maset. Amundsen & Kvil syntes dette poenget var godt nok til å beholde, men så nok samtidig den perfekte anledningen til å legge på et (skadefro?) politisk poeng for egen regning. For originalen var temmelig generell:



Å skrive "Klassekampen" med a-ending er i seg selv en utdatert referanse. På 70-og 80-tallet var det vanlig å vitse med at venstreradikalere også hadde et radikalt språk (noe som til dels var sant) og brukte a-endinger så mye som mulig. 

Men Amundsen og Kvil hadde også evnen til å sparke begge veier. I en søndagsside som jeg dessverre ikke har greid å finne igjen (den forekom i et julehefte) drar Pusur og hans herre for å overvære en teltdebatt mellom Hanna Kvanmo og Carl I Hagen (i originalen er det en tivoliforestilling…nærme nok) I billettkøen kommenterer Jon at han liker dem fordi Kvanmo og Hagen er som oss vanlige folk. Pusur påpeker da hva slags «vanlige folk» som står i billettkø sammen med dem:




Kreativiteten i Amundsen & Kvils oversettelse av Pusur er så stor at denne gjennomgangen ikke øver den rettferdighet. Jeg vil senere presentere noen av de rareste og mest interessante oversettelsene i en egen sak.    

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar