DE TI MEST ORIGINALE PUSUR-OVERSETTELSENE

Som kjent startet jeg denne bloggen med en analyse av Amundsen og Kvils oversettelse av Pusur. I konklusjonen lovet jeg å komme tilbake til dette temaet senere, fordi Amundsen og Kvils oversettelse er slik et overflødighetshorn av tidsreferanser som en enkelt artikkel ikke kan dekke over. Ja, man kunne lage en hel bok med striper og tilhørende kommentarer, tilsvarende Tommy & Tiger’ns 10 års jubileumsbok. En ting er sikkert: Det er mye, veldig mye samtidshistorie i Pusurbøkene. 

I denne artikkelen vil jeg, i ingen bestemt prioritert rekkefølge, presentere de ti rareste, mest kreative og mest interessante oversettelsene av Pusur-striper. Det vil si, de ti som kommer i tillegg til de stripene jeg omtalte i forrige omgang I en senere artikkel vil jeg behandle Hårek-striper på samme måten. Ja, det er mye rart og kreativt, der også. 

Hver stripe blir presentert sammen med originalen, En slik sammenlikning er ikke alltid, men ofte nok, nyttig. 

Den 27. oktober 1981 gikk en sovjetrussisk ubåt på grunn i skjærgården utenfor Karlskrona i Sverige. Denne episoden fikk en pussig oppfølger i fjor høst, da det visstnok ble observert fremmed ubåtvirksomhet i skjærgården utenfor Stockholm, og det ble slått full alarm om dette. Men som Are Kalvø formulerte det, «vi som har levd ei stund, og har opplevd dette, kan aldri ta nyheiter om ubåtar i den svenske skjergarden alvorlig.» For vi brukte opp «svenskevitsene» om russiske ubåter allerede på 80-tallet. Særlig Norsk MAD melket dette for alt det var verdt. Amundsen og Kvil nøyde seg med denne.

**

Apropos «running gags» i Norsk MAD, her har Jim Davis benyttet seg av en hyppig brukt MAD-vits i originalen. 

Om oversettelsen så er dette nesten ord for ord den samme lista som står i Ekte Kjendiser Smiler Ikke Gratis (1985), Jan H. Jensens satiriske «håndbok» for kjendisspirer. Eneste forskjellen er at Jensen ikke never Amundsen og Kvil, mens Amundsen og Kvil (som ellers ikke så ofte forklarer referansene sine i detalj) på sin side presiserer at Kjell Bækkelund ble kjent for å skrive om musikk i VG. Jensen skrev bare at Bækkelund «fikk skrivekløe».  

**

Blitzernes reaksjon på denne stripa ville utvilsomt vært at de har blitt sammenliknet med langt verre ting enn mus.

**

Jons familie er kjent for å snakke et stivt og høytidelig nynorsk som høres alt annet enn naturlig ut, men som til gjengjeld er praktfullt poetisk og bombastisk. Den konservative nynorsken til Jons familie er et av de få trekkene ved Amundsen og Kvils oversettelse som Semics oversettere beholdt. Et uttrykk som «når han far ligg stiv på låven» er alene nok til å kvalifisere denne stripa til en plass på lista.

**

Denne julestripa sto i boka «Pusur Viser Klør», som utkom i 1985. På det tidspunktet framsto nok den internasjonale MGP-seieren fortsatt som et mirakel for mange, og jula er miraklenes tid. Kanskje ligger forklaringen der?Eller kanskje «let it swing» i denne sammenhengen bare er en talemåte for «få ræva i gir, Pusur, du er nesten hjemme». Men det forklarer ikke bruken av den engelske tittelen. Bobbysocks lagde en engelskspråklig versjon av sin største hit, men hvem kjenner vel den?

**

 
«Ja til et fargerikt fellesskap» var et populært slagord på 80-tallet, før debatten om innvandring gikk over til å handle kun om kultur. Amundsen og Kvil, tross i alle sine små politiske stikk, tok sjelden opp innvandringsdebatten i Pusur, men iblant kunne de slå til med en sarkastisk kommentar i beste(?) Facebook-debattstil.

**

 
I forrige artikkel om Pusur var jeg inne på at Amundsen og Kvil kunne legge inn politisk kontekst i en stripe uten egentlig å forandre på det opprinnelige poenget. Her gjør de det igjen, og igjen ved å name-droppe Carl I Hagen. For sin egen regning har de plusset på med et ordspill som i grunnen var ganske oppfinnsomt, selv om det nok virker i overkant datert i dag: «Hundeguttene» var økenavnet på Anders Langes Frihetsbevegelse, som senere ble til Anders Langes Parti, som igjen senere ble til et parti ledet av…ja, dere vet. 

**

 

Man skulle tro at Jon, som den kåte og (på denne tiden) seksuelt uthungrede idioten han er, burde vite svaret på sitt eget spørsmål…

Vitser om «puppesangere», dvs. popsangerinner som ble stjerner visstnok bare i kraft av en velutviklet byste, var en populær gjenganger på 80-tallet. Like populær som vitser om russiske ubåter i svenske skjærgårder, faktisk. Amundsen og Kvil skal igjen ha heder for at de ikke melket denne vitsen tørr, heller, men brukte den til desto større effekt ved én anledning. 

Men Samantha Fox er tydeligvis ikke, når alt kommer til alt, sexy nok til å få Pusur i godt humør, skal vi dømme etter ansiktsuttrykket hans i siste rute. Som vi ser av originalversjonen, skyldes dette at Jons kritikk av Pusur opprinnelig var en smule mer personlig.  

**

 
Overgang! Mens vi snakker om å sitte som en pottitsekk og glane på musikkvideoer...

       

Her ser vi et godt eksempel på hvordan Amundsen og Kvil beholder det opprinnelige poenget, men samtidig lager sin egen vri på det. I originalversjonen består Pusurs «kur» mot treningsiver tydeligvis i å gjøre klienten søvnig. I oversettelsen består den i å gjøre klienten feit og bedagelig. 

«Kuren» virker unektelig mer fristende i den oversatte versjonen, men jeg ser et åpenbart problem med den: Hvor lenge varer en video med Vazelina Bilopphøggers, egentlig? Tre, kanskje fire minutter?  «Gi meg fri i kveld» varer ikke i fullt to minutter, en gang!  Riktignok ble denne stripa oversatt lenge før DVD-bokser og Netflix var oppfunnet, men selv på 80-tallet må det ha vært mulig å finne mer substansielle former for passiv underholdning enn fire minutter med totninger som vifter med høvler mens de synger «Je ska laga surfbrett på sløyden, je-e-e-e»   

**

«Kjerringa» som Pusur her snakker om, heter Britt Harkestad. Hun var – og jeg tror det vil glede mange å høre dette – stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Hun mente Pusurs første skoledagbok (1987) var skadelig for barn, og ville ha den stanset. Tegneserietidsskriftet TEGN var lite imponert over prioriteringene hennes: 

Nå var det neppe selve tegneseriene som satt et sårbart stortingsrepresentantsinne i kok, selv om Amundsen og Kvils oversettelser kunne være litt grove i språket, Det var nok heller noen av på kanten-vittighetene signert Søren Superstar, som skoledagboka også var full av, som provoserte - F.eks. den så smått legendariske «Livets Trafikkskole» som skildrer et samleie med påfølgende uønsket svangerskap, gjennom trafikkskilt. Uansett, Pusur hadde grunn til å juble her. Han fikk full oppreisning i stortinget. Tradisjonen tro markerte VG avgjørelsen med alle katteordspillene de rådde over:

Skoledagbok-kontroversen inspirerte Amundsen og Kvil flere ganger. Derfor legger jeg også ved denne bonusstripa, der Pusur (trolig mer enn leserne og oversetterne hans) kanskje var i ferd med å gå litt lei:

FRA BAJAS TIL BIBEL

Jeg var en ivrig Archie-samler på 80-tallet. Strengt tatt var det vel aldri noe spesielt med den, appellen lå vel mest i at den var jevnt middelmådig, alltid snill og sympatisk, men ikke for barnslig.  Riverdale, den erketypiske amerikanske småbyen var et hyggelig sted å besøke og enda hyggeligere å bebo.

Men det fantes også et annet Riverdale enn den idylliserte versjonen vi ble kjent med i blader på 80-og 70-tallet. Jeg vet ikke sikkert når Archie først kom til Norge, det kan muligens ha vært i Det Nye. Men den første norske tegneserieutgivelsen med Archies navn på var Seriepocket nr. 44 (1980). Det kom en ny Archie Seriepocket hvert år fram til og med 1985, da selve seriebladet (som var i farger, i motsetning til pocketbøkenes rødtoner) var vel etablert. Materialet som ble brukt i pocketbøkene så stort sett ut til å stamme fra 70-tallet, for er det en ting Archie aldri har manglet tilgang på, så er det gammelt fyllstoff.

Figurene i disse pocketbøkene var gjenkjennelige fra bladene, men stemningen var liksom mer amper. Hovedpersonen var et vandrende katastrofeområde, og uhellene hans så ut til å innhylle Riverdale i en permanent røyksky dekorert med stjerner. Han kjempet håpløs og nederlagsdømt kamp for å gjøre seg fortjent til det aller minste glimt av respekt fra venner og kjærester som stort sett behandlet ham med i beste fall mild forakt

Noen av dem visste ikke egentlig hvorfor de var sammen med ham...

Mens andre visste nøyaktig hvorfor: Fordi de nøt å ydmyke ham

Livet hans var en endeløs strøm av ydmykelser, delvis selvforskyldte, men like ofte et resultat av uheldige omstendigheter og en lite tilgivende omgangskrets

 Var 70-tallet en mer kynisk tid i Archies verden? Ja og nei. Når jeg leser pocketene i ettertid, ser jeg at Riverdale kanskje ikke var så forskjellig på 70-tallet alt i alt. Den mer kyniske stemningen stammer i hovedsak fra én tegner fra denne epoken, en som jeg selvsagt ikke visste navnet på da.

Al Hartley (1921-2003) er en av de mest profilerte Archie-tegnerne opp gjennom historiene. Hvis du søker «Al Hartley + Archie» på nettet, vil du ganske raskt oppdage at det er ett tema som går igjen. I ettertid er Hartley mest kjent, ikke for å ha laget Archie eller for å ha laget kristne tegneserier, men for å gjøre Archie til en kristen tegneserie. Det var ikke en permanent ordning, men gjennom mye av 70-tallet fikk Hartley lov til å lage spesielle evangeliske Archie-hefter på siden av de regulære (jeg hadde nær sagt, sekulære) heftene. Og de solgte visstnok ganske bra.

Men det er ikke de kristne heftene jeg vil snakke om nå. Mange andre har skrevet side opp og side ned om dem allerede (som sagt, bare prøv å gjøre et søk), og dessuten var de ikke en del av min barndoms Archie.  I ettertid ble jeg overrasket over å lære at Hartley, tegneren som hadde satt sitt tydelige merke på norske Archie seriepockets, var den samme mannen som hadde prøvde å frelse Archie. Tegneseriene hans virket alltid veldig bajas-aktige, og ikke laget av en mann jeg i utgangspunktet ville tillagt så mye åndelighet. Som serieskaper, i alle fall på Archie, var Hartley en ivrig tilhenger av tesen: Hvis mindre er mer, hvor mye mer må da ikke mer være!

Hartley elsket visuelle effekter. Serierutene hans drukner i røykskyer, stjerner og hjerter. Ikke et vondt ord om tegneferdighetene hans, han var en dyktig tegner, men noen ganger er det fristende å mistenke ham for å ha brukt disse effektene til slikt overmål for å nå deadlines. Større røykskyer betyr færre bakgrunner å tegne. Noen ganger fines det ingen naturlig forklaring på hvordan røykskyene oppstår. 

Legge merke til at Archie og Reggie knapt beveger på seg. De bare står og kjefter på hverandre, men tilsynelatende er kjeftinga nok til danne massive røykskyer.

En annen visuell effekt som Hartely ofte tydde til når han skulle illustrere scener der figurene strengt tatt ikke beveget mye på seg er «sjokkstjerne». Figurene hans sjokkeres eller forfjamses mye, noe som nesten alltid blir illustrert med at en slags stjerne lyser opp rundt (eller i noen tilfeller rett over) figurens hoder.

Sjokket kan være mildt…

Eller i noen tilfeller egentlig ganske rettferdiggjort:

Kanskje ikke rart om Hartley foretrakk situasjoner der han med god samvittighet kunne pøse på med effekter. Og Archies klossethet kom godt med da. Denne serieruta fra «Hedersgjesten» (Seriepocket 101) er en perfekt illustrasjon på Hartelys hang til ekstrem tegneserieslapstick. Å si at "mer er mer" er nesten ikke dekkende lenger...

Noen ganger er Archies klossethet større enn hva som lar seg tegne i enkel strek. Kanskje til og med så stor at den overgår menneskelig fantasi. Da er det kanskje bedre å la alt være antydet, så får Hartely også en god unnskyldning for å fylle serierutene med røykskyer.

Men andre ganger kommer den komiske effekten ved Archies klossethet best fram ved å ikke vise hva som skjedde i det hele tatt. I «Hjerteknuseren» (Seriepocket 72) blir Archie kalt inn til rektors kontor, og uten oppfordring kommer han straks på tre nevneverdige uhell han har forårsaket bare den dagen (og for alt vi vet er det ikke en gang lunsj ennå)   

Hartleys beslutning om å forandre Archie fra lett underholdning til en religiøs tegneserie skjedde ikke over natta. Han ble omvendt før han tok jobb hos Archie Comics, og meldte overgang til forlaget nettopp fordi han følte det var mer i tråd med hans kristne etikk; seriene deres var mer familievennlige enn hos de tidligere arbeidsgiverne hans.   

Alt før han begynte å lage Archie-blader som var tydelig merket som kristne, lot han visstnok etikken og livssynet sitt skinne gjennom. Dette så jeg ikke så stort til i de mer farseaktige historiene som ble brukt i pocketene - med ett unntak. «Hundekur» (seriepocket 72) er en historie fortalt fra synsvinkelen til Kronas hund, «Pølsa». Han føler seg neglisjert like før jul, men selvmedlidenheten hans blir raskt erstattet av selvrefleksjon og ydmykhet. 

Og som ved et guddommelig inngrep redder han ei lita jente fra å bli overkjørt, en erfaring som leder ham til den innsikten han trengte. Moralen er overtydelig, og historien er prekenaktig, ja visst, men mellom de mer effekt-og slapsticktunge historiene føltes den som et friskt pust.

WARREN TUFTS - EN PANTER FAMILIAS

Jeg kommer ikke alltid til å være så snill i disse artiklene. Det står «kritisk-nostalgisk» analyse i logoen, og iblant vil jeg tillate meg å komme med kritiske ankepunkter og til min barndoms tegneserier. Nostalgi dekker over en mengde synder, men ikke alle.       

Men denne gangen skal jeg stort sett bare være hyggelig. Denne gangen vil jeg nemlig ære en av tegneseriebransjens mange, veldig mange, underkjente slitere, en tegneserieskaper som mange vokste opp med, men som få kan navngi, selv i dag.

Enhver tegnefilmfigur som gjør suksess i tegneserieheftene har sin egen Carl Barks – En serieskaper som definerer figurens utseende og personlighet i bladform gjennom en kombinasjon av høy produksjon, jevn kvalitet og en karakteristisk tegnestil. For Langbein er det Paul Murry, for Hakke Hakkespett er det Freddy Milton, og for Tom & Jerry er det Oscar Martin.

Den rosa panterens Carl Barks het Warren Tufts .

Tufts var alt en erfaren serieskaper da han ble engasjert av Gold Key til å tegne (og skrive?) The Pink Panther i 1971, og det var sant å si ikke humorserien som var hans foretrukne sjanger. Mannens viktigste bidrag til tegneseriemediet var westernseriene hans, Casey Ruggles og Lance. Problemet var bare at han startet karrieren sin etter de amerikanske eventyrserienes gullalder i avisene var over. Da Casey Ruggles debuterte i 1949 hadde syndikatene alt begynt å miste litt av interessen for lange fortsettelsesserier. Tufts var i tillegg en perfeksjonist, og resultatet var at han ofte var sent ute med å levere sidene. Serien var populær nok til at Tufts ble tilbudt en Casey Ruggles tv-serie, men syndikatet, United Features, la ned veto fordi de fryktet at en tv-serie ville gjøre tegneserien mindre populær(!) Da brøt Tufts med United. Deretter skapte han Lance, som han distribuerte selv. Takket væreThule forlags satsing på Lance er dette en serie som mange norske lesere har blitt bedre kjent med i det siste. Lance varte i fem år.

Tufts hadde nok sine mest kreative år bak seg da han fristet en mer anonym tilværelse som tegner hos Gold Key.

Åpner du et gammelt Pink Panter-blad er det umulig å ta feil av hvilke historier som er Warren Tufts’. Det fantes andre tegnere som laget serier for dette bladet, men de fleste av disse brukte en veldig rund og ledig tegnestil med få detaljer. Tuft tegner derimot klare og kraftige linjer Han var mer visuell enn de andre pantertegnerne, både i humor, historier og også i selve omgivelsene han tegnet panteren i; han hadde en preferanse for åpne landskap. Tufts plasserte også panteren inn i et større univers enn de fleste andre tegnerne. «Pinky» var mye på reisefot når Tufts tegnet, og tilbakela gjerne store distanser i løpet av noen få sider

Det er veldig lett å se at historiene hans er tegnet av noen med litt mer yrkesstolthet, noen som tenker stort.  På på fritida var Tufts var pasjonert amatørflyger, og han konstruerte småfly selv. Muligens er dette en av grunnene til at panteren, under hans styring, var like mye høyt som lavt.

 I Norge var Pink Panter en svært profilert på 70-og 80-tallet. Kanskje skyldtes det at figuren var en av de få «stjernene» i tegnefilmverdenen som dukket opp regelmessig på NRK under kringkastingsmonopolet. Uansett så varte bladet fram til 1993, lenger etter at amerikanske lesere hadde mistet interessen. Men det hadde en treg start. I 1973 kom bladet «Rosa Panteren» ut med bare ett nummer. Alt året etter hadde bladet skiftet navn til Pink Panter (stavet uten h), men igjen ble det bare ett nummer det året. Resten av 70-tallet utkom bladet i snitt annenhver måned, før utgivelsesfrekvensen økte til månedlig utover 80-tallet – ja, i et par år var bladet oppe i nytt nummer hver tredje uke! 

(kan det være at det var slik Tufts selv følte seg i sitt arbeid som Pink Panter-tegner?)

Som den viktigste bidragsyteren til bladet ble Warren Tufts serier derfor svært synlige i norske bladhyller, selv om ingen ante hvem han var. Selv i dag er det vanskelig å finne opplysninger om Pink Panter-tegnerne, fordi Gold Key ikke krediterte serieskaperne.

 Warren Tufts definerte ikke bare Pink Panter i tegneserieform, men også panteren evige bifigur. Som kjent var «den rosa panteren» opprinnelig navnet på en rosa diamant i Peter Sellers filmer om inspektør Closeau, men som et visuelt gag opptrer en bokstavelig rosa panter i de animerte åpningssekvensene. Da panteren fikk sine egne tegnefilmer, fulgte inspektøren etter. I inspektørens tegnefilmer var han fortsatt helt tydelig fransk, akkurat som sitt Closeau. I Tufts serier er det derimot tydelig at inspektøren er plassert i USA, og han bruker ingen assistent lenger. I noen av de tidlige bladene har han navnet «Inspektør Null», men de fleste kjenner ham kun som inspektøren Og navnet er delvis misvisende. Inspektøren kan være distre, og noen ganger direkte dum, men ikke når det gjelder å løse krimgåter. Der er han er en idiot savant. Han løser alltid saken, noen ganger ved hjelp av litt flaks, men stort sett bare med kløkt og årvåkenhet.

I større grad enn panteren er inspektøren en underdog. Tross i sine gode meritter får han lite respekt. Kanskje skyldes dette at når han tabber seg ut så gjør han det grundig:

Eller at sjefen hans bryr seg lite om saker som ikke går ut over ham selv. Og når de gjør det, har han en tendens til å true med å skyte budbringeren:

Men å være detektiv er alt inspektøren lever for. Tufts lot han gjerne være absurd godt forberedt ved f.eks. å ha en løstann med dirk i, i tilfelle han skulle bli nødt til å bryte seg ut av fengsel:

Eller ved å ha lært seg å kommunisere med fjærkre:

I historien «Kriminalromanen som forsvant!» (PP nr. 6/1983) forteller han i et tv-intervju at han hver kveld leser en krimbok (ja, en hel roman; han tar seg visst god tid om kvelden)  - Unntatt det siste kapittelet, for han trenger den mentale utfordringen det er å løse saken selv. 

En forbryter får den ideen å sabotere inspektørens etterforskningsevner ved å stjele krimboka hans. Og det virker!

Tufts inspektør er så til de grader detektiv at han vansmekter om han ikke får anledning til å løse saker, bokstavelig talt døgnet rundt.

I 1982, da Pink Panter-bladet var i ferd med å bli virkelig populært i Norge, døde Warren Tufts brått på samme måte som han hadde levd: På vingene. Han krasjet med et småfly. Det ville trolig ha gledet ham å vite at westernseriene han la sjela i er det han blir husket mest for i ettertid.  Men for mange tusen nordmenn var han, om aldri så anonym, mannen bak den rosa panteren.